Med rett til å være offer
Homofile menn i Det tredje rike

Av Kristin Hobson¹

Forestill deg en glassmosaikk der hver enkel lille glassbit er unik i form og farge og uunnværlig for helheten. Knus hele mosaikken, kast halvparten eller fei dem under teppet, og sett deretter de resterende bitene sammen igjen. Du står fritt til å dyrke fargene, komponere din egen mosaikk – slik du mener den egentlig burde se ut. Tenk på det som en metafor på nazistenes drøm om befolkningssammensetningen i Det tredje rike. Den som ikke passet inn i bildet måtte fjernes, enten det var av rasepolitiske eller befolkningspolitiske årsaker.

Mange av oss er vokst opp med en barnelærdom om at Holocaust er synonymt med en systematisk forfølgelse og drap av seks millioner jøder. Gradvis har det vokst frem en kunnskap om at det var ti til elleve mennesker millioner som ble drept under Holocaust. Hvem var så de fire til fem millioner andre? Fortsatt står det strid om tall og om grupper som funksjonshemmede, asosiale, Jehovas vitner, homofile, tysk-afrikanere og andre fanger i konsentrasjonsleirene kan anses å være ofre for holocaust. Den diskusjonen lar jeg ligge her.

Nazistenes rasepolitikk er velkjent; jødene og romafolket (sigøynerne) skulle utryddes som folkeslag. Et folkemord uten sidestykke i den moderne historien. Mindre kjent er befolkningspolitikken som ble ført overfor andre grupper i det tyske samfunnet, grupper som ble regnet som degenererte, som ikke tilhørte den rene ariske rasen. Mennesker man anså å være uverdige. Målet var ikke nødvendigvis å utrydde disse gruppene fullstendig slik tilfellet var med jødene og roma-folket, men forfølgelse, trakassering, drap gjennom eutanasiaprogrammet, og at mange ble sendt avgårde til konsentrasjonsleire tidlig etter Hitlers maktovertakelse i 1933, kan ses på som et opprenskningsprosjekt i nazistenes politikk.

Homofile menn befant seg blant disse gruppene, og seksuell omgang mellom menn (utuktige handlinger) var kriminalisert både i Tyskland og i andre land før, under og etter krigen. Homofile menn ble ansett å være seksuallovbrytere. For muligens å kunne forstå hvorfor denne gruppen ikke har vært anerkjent som ofre fra konsentrasjonsleirene og hvorfor de tidligere homofile fangene ikke fortalte sine historier etter krigen, er det nettopp kriminaliseringens historie av homofile menn som kan bidra til en viss forståelse av dette. I et historisk perspektiv, og sett med vestlige øyne, er det naturlig å begynne med Oscar Wilde og diskusjonene som fulgte i kjølvannet av dommen mot ham i 1895.

Oscar Wilde

Den irske forfatteren, dramatikeren og poeten Oscar Wilde (1854-1900) var blant de mest kjente i sin tid for sitt forfatterskap, sine skuespill, poesi og prosa. Wilde var også kjent for sine aforismer og som humorist, for sine påfuglaktig flagrende gevanter, sin dekadente og noe eksentriske livsstil, og etter hvert for sine forhold til menn. Hans bane ble forholdet til Lord Alfred Douglas, som de innledet i 1891.

Wilde gikk til ærekrenkelsessak mot faren til Lord Alfred etter at han fikk kjennskap til at markien hadde spredt rykter om at han var somdomitt [sic].

Rettssaken skulle etter hvert bli en cause celebré da bevisene begynte å gå i Wildes disfavør og han selv ble satt under etterforskning og til slutt tiltalt i 1895 for grove usedelige handlinger med menn. I den første rettssaken mot ham holdt han en meget emosjonell tale om ”kjærligheten som ikke våger si sitt navn”.² Uten direkte å nevne homoseksualitet, ender han sin tale med å si: ”Verden gjør latter av den og av og til blir man utsatt for offentlig ydmykelse på grunn av den”. Den første juryen kom ikke til enighet, men i den neste rettssaken ble han dømt til to års straffarbeid. Blakk og desillusjonert etter soningen flyktet Wilde til Frankrike i 1897 for å leve i eksil de siste tre årene av sitt liv.³

Magnus Hirschfeld

Rettssaken og dommen mot Oscar Wilde førte til store diskusjoner i Europa og USA om kriminaliseringen av homofile menn, en kriminalisering som eksisterte i mange land.⁴ I Tyskland var det legen, venstreradikaleren, jøden og homofile Magnus Hirschfeld (1868-1935) som tok opp debatten. I tiden rundt diskusjonene om rettssaken og dommen mot Oscar Wilde, hadde Hirschfeld en ung homofil pasient som tok livet av seg dagen før han skulle gifte seg fordi han ikke orket tanken på å leve et dobbeltliv. Selvmordet gikk sterkt inn på Hirschfeld og kan ha vært en medvirkende årsak til at han, sammen med kollegaer, dannet Den vitenskapelig humanitære komite (WHK). Hovedmålet for WHK var at seksuelle handlinger mellom menn skulle avkriminaliseres, altså at §175 i den tyske straffeloven skulle fjernes.

Lovteksten viser at §175 kriminaliserte kun menn og ikke lesbiske, og at det ikke fantes en øvre eller nedre strafferamme for brudd på loven. Hirschfeld og WHK hevdet at det skjedde pengeutpressing, selvmord og grov trakassering i det wilhelminske keiserriket (1871-1919) som følge av kriminaliseringen av seksuelle handlinger mellom menn.

I Norge var det §213 i straffeloven av 1902 som kunne ramme homofile menn.

Finder utugtig omgjængelse sted mellem personer av mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller medvirker dertil, med fængsel indtil 1 aar.

Med samme straff ansees den, som har utugtig omgjængelse med dyr, eller som medvirker dertil. Paatale finder alene sted, naar det er paakrævet af almene hensyn.
(Halsos 2001:42)

Tilsvarende lovtekster fantes i de fleste andre land. Jeg har funnet noen få unntak, uten at jeg dermed skal hevde at jeg har den fulle og hele oversikten i forhold til lovverket i alle europeiske land.

I Frankrike hadde man en lov som kriminaliserte utuktig omgang mellom menn, men loven hadde vært en sovende lov som ikke hadde vært i bruk siden kort tid etter den franske revolusjonen i 1789, altså siden begynnelsen av 1800-tallet. Den ble imidlertid tatt i bruk igjen i Vichy-Frankrike i 1942 av Marskalk Philippe Pétain.

Nederland hadde en lov som kriminaliserte forhold mellom voksne og mindreårige, en lov som gjaldt både heterofile og homofile menn og kvinner, men som ikke hadde sammenheng med kriminaliseringen av forhold mellom to voksne menn eller to kvinner.

I Italia fantes ingen lov som kriminaliserte seksuelle handlinger mellom menn eller kvinner, selv ikke under fascismen. Daniele Scalise, som har en egen spalte om homofile temaer i avisen Foglio, blir sitert i International Herald Tribune: ”Mussolini sa det ikke var behov for en lov ettersom det ikke fantes homofile i Italia. Hykleriet beskyttet oss” (International Herald Tribune 8. februar 2005).

Forbrytelse, forfølgelse og fortielse

I forhold til de temaene jeg har sett nærmere på, mener jeg det har vært hensiktsmessig å foreta en tredeling i Tysklands historie når det gjelder forfølgelsen og diskrimineringen av homofile og diskusjoner om hvorvidt det skulle skje en avkriminalisering. 1. periode: Det wilhelminske keiserriket og Weimarrepublikken (1871-1933). Det var en forbrytelse for menn å ha seksuell omgang med hverandre. 2. periode: Nazistenes maktovertakelse og andre verdenskrig (1933-1945). Det var fortsatt en forbrytelse og det skjedde en forfølgelse som drev mange homofile og lesbiske til å gå under jorden. Til slutt den 3. perioden etter krigen (1945-2002). Paragraf 175 eksisterte i mange år etter krigen, derfor tiet homofile menn om sine erfaringer fra konsentrasjonsleirene. (Hobson 2006).

Sosiologen Zygmunt Bauman ser på Holocaust som en sjelden, men betydningsfull og pålitelig test på de skjulte mulighetene som finnes i det moderne samfunnet (Bauman 1989:12). Lenge før nazistene kom til makten var den rasehygieniske- og befolkningspolitiske tenkningen godt befestet i internasjonal forskning. Nazistene realiserte forskingen og tenkningen og satte den ut i praksis med handlinger før krigen og krigsforbrytelser mot enkeltgrupper og –mennesker, handlinger vi fortsatt har vanskeligheter med å ta inn over oss. Mulighetene og teoriene var der, nazistene brukte dem. Mange av gruppene ble fortsatt utsatt for overgrep eller var kriminalisert også etter krigen – tankegodset levde videre.

Keiserriket og Weimarrepublikken

Som nevnt tidligere var ikke lesbiske omfattet av lovverket. Det ble diskutert noen ganger om kvinner skulle omfattes av loven eller ikke, men dette skjedde ikke i Tyskland. Som i annen historie har kvinners seksualitet blitt ansett å være ikke-eksisterende og utgjorde ingen trussel i så måte. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hadde ikke kvinner lov til å ta utdannelse i Tyskland, de hadde ikke lov til å organisere seg og de hadde heller ikke lov til å stemme.⁵ Kvinner skulle ikke komme til å få stemmerett før i 1919 i forbindelse med dannelsen av Weimarrepublikken.

Når det her er snakk om at det foregikk diskusjoner, var homoseksualitet selvfølgelig ikke hovedtema i den tyske offentlige debatten. Storpolitikken i Tyskland på denne tiden var i stor grad rettet mot opprustningen av militæret, og med skuddene i Sarajevo brøt den første verdenskrigen ut i 1914. Krigens slutt i 1918, dannelsen av Weimarrepublikken, underskriving av Versailles-traktaten i 1919 og ratifiseringen av den i 1920, førte til et fullstendig kaos i landet. Økonomisk sett hadde Tyskland forpliktet seg til å betale enorme krigserstatningssummer med kort nedbetalingstid til de allierte landene, noe som etter hvert førte til en kraftig hyperinflasjon i landet. Millioner av soldater vendte hjem til arbeidsledighet. De som hadde arbeid måtte få lønn to ganger om dagen og restaurantbesøkende kunne oppleve at prisen på maten økte før den engang var servert. Var det plass i dette samfunnskaoset til å fortsette diskusjonen om avkriminalisering av seksuelle handlinger mellom menn? Merkelig nok var det plass til det.⁶

Magnus Hirschfeld dannet Institutt for seksualvitenskap i 1919, den første akademiske institusjonen i verden som forsket på seksualitet, og førte etter hvert til internasjonal berømmelse for Hirschfeld. Noen av hans forskningsresultater viste at ca. to prosent av befolkningen var homofile eller lesbiske og fire prosent bifile. Instituttet var noe av det første nazistene gikk til ødeleggelse av da de kom til makten i 1933 (Magnus Hirschfeld Society).

Den største organisasjonen for homofile og lesbiske som noensinne har eksistert, Menneskerettighetsforbundet, ble dannet i 1922. Forbundet hadde nærmere 50 000 medlemmer på det meste, og sammen med WHK førte de kampen videre for å få fjernet §175. De politiske forholdene roet seg i løpet av 1923 og Tyskland fikk igjen kontrollen over landets økonomi.

Kampen mot §175 førte faktisk frem, til tross for at en konservativ regjeringskoalisjon, med støtte fra fjorten nazi-representanter, ønsket en innstramning av lovverket i 1925. Med tilslutning fra sosialdemokratene og kommunistene ble det i 1929 vedtatt på komitenivå at seksuelle handlinger mellom menn ikke lenger skulle forbys ved lov. Den formelle prosedyren som sto igjen var å få det vedtatt i Riksdagen, og det er ikke utenkelig at det ville blitt vedtatt ut fra den politiske sammensetningen i Riksdagen på denne tiden. Så kom børskrakket og sammenbrudd i verdensøkonomien etterfulgt av Den store depresjonen. Riksdagen hadde helt andre saker på agendaen enn å forholde seg til vedtaket om avkriminalisering av seksuelle handlinger mellom menn. Og da Hitler ble utnevnt til rikskansler den 30. januar 1933, ble diskusjonene brått lagt døde.

Nazistene overtar

Bare måneder etter at Hitler tok over makten, ble som nevnt Institutt for seksualvitenskap utsatt for et raid. Den 6. mai 1933 ble all forskningsmateriale og litteratur fjernet og brent på det store bokbålet på Berliner Opernplatz den 10. mai, til store protester fra internasjonale forskningsmiljøer. Magnus Hirschfeld var på forelesningsturné i Frankrike høsten 1932 og så hvor den politiske vinden blåste. Han valgte derfor å forbli i eksil i Frankrike frem til sin død i 1935. Hirschfeld fikk aldri oppleve at hans livsmotto per scientiam ad justitiam – ”gjennom vitenskap til rettferd” – skulle en gang, mange år frem i tiden, bli til virkelighet når det gjelder avkriminalisering.⁷ I tillegg var han et hjelpeløst vitne i Frankrike der han gjennom en filmavis fikk se at hans forskningsresultater ble brent på bål (Biedron 2006).

Hitlers nære venn Ernst Röhm ble utnevnt i 1931 som leder for SA (sturmabteilung, eller brunskjortene som de også ble kalt). Röhm hadde i alle år vært åpen homofil og en periode var han også medlem i Menneskerettighetsforbundet og kjempet for å få fjernet §175. For nasjonalsosialistene sto Röhms livsstil i sterk kontrast til et parti som kjempet for tradisjonelle familieverdier og for et folk av ren rase. Hitler ble etter hvert overtalt til at SA, og dermed Röhm, hadde opparbeidet seg for stor makt og var blitt en trussel mot der führer – i tillegg var hans åpne homofile levestil noe som ikke kunne aksepteres av nazistene. I ”De lange knivers natt” 30. juni 1934 ble Ernst Röhm arrestert og skutt sammen med ca. 150 andre SA-medlemmer.

Det skjedde en opptrapping av arrestasjonene på homofile menn allerede våren 1933. Etter drapet på Röhm ble disse trappet ytterligere opp, og i 1935 skjedde det en betydelig skjerpelse av §175. Etter det mer detaljerte tillegget i loven, kunne bare et blikk mellom menn være grunnlag for arrestasjoner (Burleigh og Wippermann 1991).

Da homofoben og SS-lederen Heinrich Himmler også ble utnevnt som leder for det hemmelige sikkerhetspolitiet i 1936, ble antall dømte homofile menn firedoblet.⁸ I løpet av årene 1933-1942 ble 100 000 homofile menn arrestert og 50 000 av dem dømt for brudd på paragraf 175. De dømte ble sendt i fengsel, til arbeidsleir og til konsentrasjonsleire. Etter 1942 har man ingen tall. Årsaken til dette er nok den at det samme året kom en forordning fra Hitler om at en mann som ble tatt for å ha seksuell omgang med en annen mann, kunne skytes.

De rosa trekantene

Alle som ble sendt avgårde til konsentrasjonsleirene etter å ha blitt dømt for brudd på §175, måtte gå med en rosa trekant sydd på sin fangedrakt. Ikke alle de 50 000 dømte ble sendt til konsentrasjonsleir. Forskning har vist at det kan ha vært 10 000-15 000, og at det kan ha vært færre. Rüdiger Lautmann gjennomførte en undersøkelse allerede i 1976, der han sammen med to studenter skulle forsøke å finne ut av hvor mange 175’ere som kan ha sittet i nazistenes konsentrasjonsleir med rosa trekant. Han skriver at 10 000 er et konservativt anslag av hvor mange det kan ha vært. Lautmann og hans studenter undersøkte registrene for leirene som befant seg i Tyskland, altså ikke leirene i andre land, for eksempel Auschwitz/Birkenau. ”Det absolutte antallet fanger som bar den rosa trekanten, er fortsatt uvisst” (Lautmann 2006:259). Og han nedjusterer selv de opprinnelige tallene fra sin tidligere forskning til 7 000 fanger.

Lidelsens trivialitet

Lidelse er ikke mulig å måle, og man skal da etter min mening ikke foreta noen sammenligning mellom de ulike gruppene som befant seg i nazistenes konsentrasjonsleir, eller sette antall døde fanger fra de ulike gruppene opp mot hverandre. Jeg har selv flere ganger opp gjennom årene fått spørsmålet: ”Var det virkelig ikke flere homofile som ble drept av nazistene?” Dette er et spørsmål som kan tolkes dit hen at det da ikke var så ille, og i verste betydning kan det forstås slik at det ikke bør brukes tid og forskningsmidler til å forske på andre og mindre fangekategorier i konsentrasjonsleirene.

Mitt spørsmål tilbake er: Ville det virkelig vært bedre om det hadde vært høyere tall? Skal vi se bort fra grupper som ble utsatt for nazistenes eutanasiaprogram, de som ble utsatt for de såkalte barmhjertighetsdrapene, fordi det ikke var mer enn fem til seks tusen barn som ble drept, 4 000 psykiatriske pasienter skutt av SS i Polen, 70 000 utviklingshemmede gasset i hjel for å teste ut hvilken gass som drepte raskest?⁹ Er det ikke viktig å se at ti til elleve millioner mennesker døde under Holocaust og stille spørsmålet; hvem var de fire til fem millioner andre som døde? Er det ikke nettopp et poeng å se alle grupper som var ofre for nazistenes grusomheter for muligens å få en viss innsikt i hvordan Holocaust var mulig? Og kan man ikke stille disse spørsmålene i tillegg til å forsøke å ta inn over seg den enorme tragedien som jødene og roma-folket ble utsatt for; i motsetning til andre grupper skulle de utryddes helt. Er det ikke også viktig å stille det spørsmålet den italienske jøden Primo Levi gjør med sin tankevekkende tittel ”Hvis dette er et menneske” (1990)? I boken beskrives mennesket og dets lidelse og ikke nødvendigvis i forhold til gruppetilhørighet, og hvordan det skjedde en avhumaniseringsprosess av enkeltindividet der fangene ikke lenger ble oppfattet som et menneske av leirvokterne, noe som bidro til at man kunne ta avstand til de grusomhetene som fant sted i dødsleirene og konsentrasjonsleirene (jf. Christie 1972).

Lautmann (1998 og 2006) hadde to andre fangegrupper som kontrollgrupper, Jehovas vitner og politiske fanger.¹⁰ Igjen problematiserer Lautmann dette med å sammenligne fangegrupper, men velger å gjøre det for å se på dødsrate, overlevelsestid i leirene, sosial klasse og familietilknytning. Forskningen til Lautmann viser at de rosa trekantene døde tidligere og hadde høyere dødsrate enn tilsvarende for de andre to fangekategoriene.

Hierarkiet i leirene

Homofile menn ble på denne tiden ansett å være seksualforbrytere, et stigma som også ble synliggjort i leirene nettopp ved at de måtte gå med den rosa trekanten på fangedrakten. Overlevende har fortalt hvordan de havnet helt nederst i fangehierarkiet og ble utsatt for både forakt og isolasjon fra sine medfanger. I tillegg ble de satt til ekstra hardt kroppsarbeid og kunne ofte bli brukt som skyteskiver for leirvokterne. Noen ble også utsatt for medisinske eksperimenter, der de for eksempel fikk sprøyter med høye doser testosteron for å se om deres kjønnsdrift ble ”normal”. Andre ble kastrert.

Det finnes metodiske problemer i forhold til å anslå hvor mange homofile menn som satt i nazistenes konsentrasjonsleire med rosa trekanter, eller i det hele tatt hvor mange homoseksuelle menn det dreide seg om totalt. Anslagene ligger som nevnt fra 10 000-15 000 rosa trekanter, men det kan ha vært så lavt som 5 000. Disse tallene er noe som synes å være gjennomgående hos forskerne.¹¹ Ingen synes å være riktig sikker på dette bortsett fra at det antagelig ligger innenfor disse tallene. Det vil vi nok aldri få vite.

Ett av problemene er at tallene er basert på utregninger foretatt i konsentrasjonsleire med beliggenhet i Tyskland. I to artikler på nettsidene til Auschwitz-Birkenau Memorial and Museum viser henholdsvis Robert Biedron og Joachim Neander til at det også befant seg rosa trekanter i Auschwitz. Det er ikke mange de kjenner til, men anslår at det kan ha vært ca. 100, hvorav 64 tyske fanger er kjent og 51 av disse (80%) døde.¹²

Et annet problem er at homofile menn også ble sendt til mindre arbeidsleire, der fangene også i en del tilfeller måtte bære insignia på draktene for å identifisere hvilken gruppe fanger de tilhørte. Det skrives at fangene i arbeidsleirene hadde bedre vilkår enn fangene i konsentrasjonsleirene, men det skulle ikke så mye til. Antall homofile i arbeidsleirene er meg bekjent aldri blitt undersøkt.

En tredje gruppe var de som ble skutt etter 1942, eller sendt direkte til østfronten der sjansen for å overleve var svært liten. Spørsmålet om hvor mange som ble sendt i leire eller drept ene og alene av den grunn av at de var homofile, men ikke nødvendigvis merket med en rosa trekant, er en annen problemstilling som ikke har vært drøftet.¹³

En fjerde og siste problemstilling er hvorvidt en fange, dersom den tidligere nevnte plansjen ble tatt i bruk, ble registrert som jøde eller homofil dersom han måtte gå med en gul trekant med en rosa oppå. Ble han også registrert som 175’er?¹⁴

Det finnes svært lite informasjon om norske homofiles erfaringer fra okkupasjonstiden. Man kjenner kun til et par-tre hendelser der nordmenn har hatt åpenlyse forhold til tyske soldater som det er blitt slått hardt ned på (Ringdal 1987, Hobson 2006). Hans W. Kristiansen (2006) har undersøkt nærmere om hvorvidt det foregikk en antihomoseksuell retorikk i NS-pressen under okkupasjonsårene, og konkluderer med at dette fantes i veldig liten grad. Fokuset var i all hovedsak rettet mot jøden og bolsjeviken og utpekte dem som hovedfiendene i det norske samfunnet.

Den internasjonale forskningen som er gjort på dette feltet viser en generell tendens til at nazistenes politikk overfor homofile menn rettet seg i all hovedsak mot tyske menn og tyske soldater. Det foregikk noen arrestasjoner i Frankrike og Nederland, men det synes ikke å ha vært en bevisst politikk fra nazistenes side om at dette skulle prioriteres i særlig grad, bortsett fra når det gjaldt tyskere.

Lesbiske kvinner var som nevnt ikke omfattet av straffeloven, og ble dermed ikke arrestert, dømt og sendt avgårde til konsentrasjonsleire. Man kjenner til 2-3 fanger der det er registrert at hun også var lesbisk, men da bar hun som regel den svarte trekanten – i ett kjent tilfelle den røde trekanten. Claudia Schoppmann (2000) viser også til at 66 østerriske kvinner ble arrestert og dømt under den østerrikske straffeloven, som også omfattet kvinner. Deres skjebne er ukjent, men Schoppmann dokumenterer at majoriteten av disse tilhørte arbeiderklassen.

Fortielse og avkriminalisering

Da krigen tok slutt i 1945 var det amerikanske og britiske jurister som ønsket at de som tidligere var blitt dømt for brudd på paragraf 175 skulle sone ferdig sin straff i fengsel, selv om denne fangen kunne ha sittet i opptil flere år i en konsentrasjonsleir. Hvorvidt dette ble gjennomført i praksis, har det ikke vært mulig å finne noe dokumentasjon på. Menn som hadde sittet i leirene med en rosa trekant kunne heller ikke etter krigen fortelle om dette ettersom homoseksualitet fortsatt ble ansett å være et seksuallovbrudd. Dersom de hadde fortalt om sine opplevelser, hadde de risikert atter en gang å bli fengslet for brudd på 175. Nazistenes skjerpede versjon av paragraf 175 fra 1935 ble stående helt frem til 1969, da det skjedde en nedkriminalisering til 1871-versjonen. Først i 1994 skjedde det en avkriminalisering; loven ble fjernet i Tyskland. Dette var 22 år etter at Norge hadde avkriminalisert og ett år etter at Norge hadde innført partnerskapslov.¹⁵

Aldri mer?

Selv om det skjedde en avkriminalisering av seksuelle handlinger i 1972 i Norge, skjer det fortsatt, i likhet med i andre land, fortsatt diskriminering av homofile og lesbiske. Det er en altfor høy andel ungdommer som tar sitt liv når de oppdager at de forelsker seg i en av samme kjønn. Det skjer fortsatt vold, sjikane, mobbing, overgrep, voldtekt og i verste tilfeller har det også forekommet drap på homofile i Norge. Noen ungdommer blir fortsatt kastet ut fra sine barndomshjem når de forteller foreldre at de tror de er homofile eller lesbiske. Fortsatt blir ikke homofile og lesbiske ansett å være likeverdige som heterofile i forhold til at det finnes to lover som regulerer samliv for den som ønsker å ha dette registrert; en lov for heterofile (ekteskapsloven) og en for homofile og lesbiske (partnerskapsloven).¹⁶

Verdenshistorien er de store menns biografier, skrev den skotske historikeren og forfatteren Thomas Carlyle. De usynlige og fortiede gruppene av ofre for nazistenes ugjerninger har ikke fått plass i de store mennenes biografier. Mosaikken er fortsatt ikke hel. Fremdeles finnes det glassbiter feid under teppet.

 

Litteratur:

Bauman, Zygmunt (1989): Modernity and the Holocaust. Cambridge: Polity Press.

Biedron, Robert: Nazism’s Pink Hell. Auschwitz-Birkenau Memorial and Museum. [Lesedato: 13.09.2006]

Christie, Nils (1972): Fangevoktere i konsentrasjonsleire. En sosiologisk undersøkelse av norske fangevoktere i "serberleirene" i Nord-Norge i 1942-43. Oslo: Pax.

Burleigh, Michael og Wolfgang Wippermann (1991): The racial state. Germany 1933-1945. Cambridge: Cambridge University Press.

Grau, Günter (1995): Hidden Holocaust? Gay and lesbian persecution in Germany 1933-45. London: Cassel.

Halsos, Martin Skaug (2001): §213 i almindelig borgerlig straffelov av 1902. Homoseksualitet i Norge og rettslige sanksjoner mot den fra slutten av 1800-tallet til 1972. Oslo: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo. (K-Serien nr. 1/2001).

Hobson, Kristin (2006): “Forbrytelse og fortielse. Homofile og ‘asosiale’ under nazismens befolkningspolitikk”. I: På siden av rettsoppgjøret. Per Ole Johansen (red.). Oslo: Unipub forlag.

Hyde, H. Montgomery (1948): The Trials of Oscar Wilde. New York: Dover.

International Herald Tribune, 8. februar 2005: ”Italian TV puts gays front and center”. [Lesedato: 21. mars 2007]

Magnus Hirschfeld Society: Institute for Sexual Science 1919-1933. [Lesedato: 2. juni 2005].

Kristiansen, Hans W. (2006): ”Norske homoseksuelle og antihomoseksuell retorikk i NS-pressen (1940-1945)”. I: På siden av rettsoppgjøret. Per Ole Johansen (red.). Oslo: Unipub forlag.

Lautmann, Rüdiger (1998): ”The pink triangle. Homosexuals as ’enemies of the state’. I: Holocaust and history. The known, the unknown, the disputed and the reexamined. Michael Berenbaum og Abraham J. Peck (red.). Bloomington ind.: Indiana University Press.

Lautmann, Rüdiger (2004): ”Life Conditions in the Nazi concentration camps for gay prisoners. Trends and problems of pink triangle research”. Innlegg holdt 5. mars 2004 på Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO, i forbindelse med arbeidsseminaret ”Fortielsen i ettertid”.

Lautmann, Rüdiger (2006): ”Vilkårene for homoseksuelle i nazistenes konsentrasjonsleire”. I: På siden av rettsoppgjøret. Per Ole Johansen (red.). Oslo: Unipub forlag.

Levi, Primo (1990): Hvis dette er et menneske. Oslo: Document. [Originalen Se questo è un uomo ble utgitt første gang i 1947].

Neander, Joachim: To my Comrades – from Karl... Auschwitz-Birkenau Memorial and Museum. [Lesedato: 13.09.2006]

Plant, Richard (1987): The Pink Triangle. The Nazi War against Homosexuals. Edinburgh: Mainstream Publishing.

Ringdal, Nils Johan (1987): Mellom barken og veden. Politiet under okkupasjonen. Oslo: Aschehoug.

Schoppmann, Claudia (2000): The Campaign Against Homosexuality and Its Effects on Lesbians.

Silverstolpe, Fredrik (2000): Homosexualitet i Tredje riket. Stockholm: Brutus Östlings Bokförlag Symposion.

Steakley, James (1974): “Homosexuals and the Third Reich”. The Body Politic 11. [Lesedato: 04.05.2005]

United States Holocaust Memorial Museum (USHMM)

Fotnoter

¹ Artikkelen er en omarbeidet og forkortet versjon av mitt artikkelbidrag i boken ”På siden av rettsoppgjøret” (Hobson 2006).

² ”The Love That Dares Not Speak Its Name” ble brukt om forhold mellom to av samme kjønn og beskrives av H. Montgomery Hyde (1948).

³ Oscar Wilde sonet sin dom i Reading fengsel i England, og det aller siste han skrev mens han levde i landflyktighet i Frankrike var ”The Ballad of Reading Gaol”. Et sterkt og følelsesladet dikt som kan leses som et opprop mot dødsstraff og de uverdige soningsforholdene i fengslene, og man kan også lese i det Wildes lidelse, og også hans medlidelse. I diktet beskrives en medfange som er dømt til døden og hvordan dette påvirker fangene rundt ham. Diktet kan leses i fulltekst.

⁴ I noen få land omfattet loven også lesbiske, for eksempel i Østerrike.

⁵ Suffrage – retten til å stemme – derav navnet suffragettene om de tidlige kvinnesaksforkjemperne, som spesielt var aktive i England og USA.

⁶ Den tyske modernismen innen kunst og kultur var begynt å gjøre seg gjeldende allerede før krigen, og i 1919 ble Bauhausskolen grunnlagt. Kanskje eksperimenteringen innen musikk, litteratur, teater og arkitektur førte til en større åpenhet i forhold til alternative livsstil også? Det er ikke jeg kvalifisert til å mene noe om, men det er et tankekors at det også var plass til dette i de tidlige kaotiske 1920-årene.

⁷ Rettferd i en juridisk fortolkning, ikke nødvendigvis i forhold til diskrimineringen av lesbiske og homofile som fortsatt skjer i dag.

⁸ Heinrich Himmler ønsket egentlig å utrydde alle homofile menn, noe som kom frem i en tale han holdt for sine gruppeledere, og han opprettet Rikssentralen for bekjempelse av homoseksualitet og abort i 1936 der politimestrene ble beordret til å sende inn lister over alle kjente, mulige homofile menn i deres politidistrikt slik at de kunne registreres i Rikssentralen (Silverstolpe 2000).

⁹ United States Holocaust Memorial Museum (USHMM) - ”Deadly Medicine. Creating the Master Race”. Nettustilling.

¹⁰ Jehovas vitner måtte gå med en lilla trekant og politiske fanger med en rød trekant på sine fangedrakter. Andre fangekategorier: Roma-folket: brun, Emigranter: blå, Asosiale: svart. Vaneforbrytere og sikringsfanger gikk med en grønn trekant, og jøder hadde som kjent sin gule davidstjerne og var den eneste av gruppene som måtte gå med den før de havnet i konsentrasjonsleirene. Ut fra plansjer som nazistene laget, kunne det også være en variasjon. En jøde som også var homofil, gikk med en gul trekant og en rosa tverrstående trekant over denne. Hvorvidt dette ble utført i praksis eller i stor grad, har jeg ikke greid å finne ut av. (Se oversikten i Hobson 2006:290).

¹¹ Lautmann 2006, 2004 og 1998, Silverstolpe 2000, Grau 1995, Burleigh og Wippermann 1991, Plant 1987 og Steakley 1974.

¹² Statsviteren Robert Biedron er også leder for den polske kampanjen mot homofobi. Joachim Neander innehar doktorgrader innen fagene filosofi, matematikk og fysikk.

¹³ Dette spørsmålet har ingenting med det å hevde at det var flere hundre tusen homofile som døde under holocaust.

¹⁴ Se fotnote 10.

¹⁵ Og i mange land er det fortsatt lange straffer eller dødsstraff for homoseksuelle handlinger, i noen tilfeller gjelder det også kvinner.

¹⁶ I skrivende stund (sommer 2007) er det nylig sendt ut et høringsnotat med ”forslag om felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par”. Eller for å si det litt enklere: Et forslag om at ekteskapsloven skal gjelde for både heterofile og lesbiske/homofile. Lovforslaget vil bli fremlagt for Stortinget i 2008.

Til toppen | Last ned i fulltekst (pdf 896 kB)