Gatemannlighet, universitetskapital
Bokomtale av Thomas Ugelvik

Sveinung Sandberg og Willy Pedersens nye bok Gatekapital er en fin blanding av på den ene siden nære og levende beskrivelser av en hittil lite utforsket del av Oslos gateliv, på den andre kreativ analytisk og teoretisk begrepsutvikling og refleksjon. Boka er sånn sett langt på vei svært vellykket, både som skildring av et konkret miljø, som teoretisk nybrottsarbeid og i forhold til integrasjon av disse elementene.

Det lille forbeholdet handler om to ting: For det første at Sandberg og Pedersens bok underveis peker frem mot et større potensial enn det forfatterne i mine øyne klarer å realisere. Boka stiller spørsmål og reiser problemstillinger som hadde fortjent en grundigere behandling. som leser sitter jeg igjen med følelsen av at det er noe uforløst over argumentasjonen. For det andre skulle jeg ønske at Sandberg og Pedersen, med deres vurderinger, tanker og prioriteringer, kunne komme tydeligere frem i teksten. Eksemplaret mitt har litt for mange spørsmålstegn i margen.

Men først tilbake til velfortjent ros av et viktig prosjekt. Utgangspunktet for boka er et omfattende feltarbeid blant unge gutter som selger hasj langs Akerselva på Oslos sentrale østkant. I området mellom Kuba og Vaterland bru, og med fokuseringspunkter ved Jacobs kirke og ved minigolfbanen nederst på Grünerløkka, foregår i dag brorparten av handel med hasj i Oslo. Guttene som selger hasj «på Elva», som det heter i miljøet, er stort sett «…unge, mørke i huden, er uten jobb og utdanning, og mange er uten familie og venner.» (fra baksideteksten). Forfatterne deler guttene videre inn i tre ulike kategorier: de yngste hiphop-gutta, de noe eldre og mer erfarne falne gangsterne og de ensomme flyktningene, ofte med krigserfaringer fra hjemlandet, og følger de ulike veiene deres inn i tilværelsen på Elva. Gatekapital er ikke minst en viktig beskrivelse av dette miljøet. Særlig fortellingene om de ensomme, ofte ureturnerbare, flytningene er fortellinger om tragiske menneskeskjebner i hjertet av Oslo. Verdens nesten uforståelige urettferdighet går legemliggjort iblant oss, midt i byen. Sandberg og Pedersen dokumenterer dette på en fortjenestefull måte.

Boka åpner med å plassere dagens situasjon i en historisk sammenheng. Akerselva har ifølge forfatterne i nyere tid alltid fungert som en metafor for ulikheten mellom sosiale klasser i byen. Den deler Oslo i to, og området langs elvebredden har også historisk sett vært tilholdssted for sosialt marginaliserte og utstøtte grupper.

Deretter fortsetter forfatterne med begrepet som har fått gi navn til boka. Gatekapital som teoretisk begrep springer ut av et ønske om å sammenholde to nivåer: økonomisk-strukturelle rammer og begrensninger på den ene siden, og en bestemt kultur, med egne belønninger, sanksjoner og normer på den andre. Den franske sosiologen Pierre Bourdieus begrepsapparat er som ventet sentralt i utviklingen av gatekapitalbegrepet (se for eksempel Bourdieu 1988, 1995, 1996; Bourdieu og Wacquant 1995). For de som kjenner Bourdieu, er det ikke overraskende at begrepet vokser frem i nær sammenheng med de beslektede begrepene gatehabitus og gatefeltet/gatekulturen. Bourdieus habitusbegrep står i sentrum av en teori som nettopp ønsker å være nivåoverskridende: individuelle, strukturelle og kulturelle elementer flettes sammen og får påvirke hverandre. Dermed bygger Bourdieu bro over den tradisjonelle kløften mellom teorier som fokuserer på subjektet som enten strukturert og disiplinert av sine strukturelle omgivelser, eller som fritt, aktivt og rasjonelt.

Dette videreføres av Sandberg og Pedersen på en god og fruktbar måte. Gatekapitalbegrepet fokuserer på at guttene også besitter en kompleks sosial kompetanse (kapital). Dermed blir guttene aktivt handlende, meningssøkende og rasjonelle, i tillegg til å være utstøtte og marginaliserte. Begrepet gjør det dermed mulig å tenke annerledes om marginaliserte grupper. Elva er både en siste mulighet til å skaffe penger for gutter som har falt utenfor og en arena for sosial aktivitet og et sted å møte venner og likesinnede. Gatekapitalen består av de ferdighetene og den kompetansen som avgjør om du vil ha suksess på gata, i guttenes miljø. På Elva får man status i kraft av erfaring og kunnskap, her er hierarkiet mange av guttene opplever ellers i samfunnet snudd på hodet: det er de som er annerledes og utenfor ellers i samfunnet, som er i flertall. Gutter med annen hudfarge enn hvit går fra å være en minoritet til å bli en majoritet.

Aktørers kapitalakkumulasjon (og ikke minst den uttellingen bestemte aktører får for en bestemt sammensetning av kapital) er i Bourdieus begrepsapparat feltspesifikk. Et felt vil belønne noen kapitalformer på bekostning av andre. Gatekapitalen blir dermed samtidig en styrke og en svakhet for guttene. På den ene siden fungerer den godt i deres dagligliv langs Akerselva, på den andre siden skaper den problemer i andre sammenhenger. På Elva blir kompetansen guttene har bygd opp gjennom mange år, satt pris på. Her er de talenter, mens de av sosialkontor og hjelpeapparat blir sett som klienter: «Gatehabitusen drar guttene mot en respons som på kort sikt kan gi dem økt selvfølelse og respekt i gatekulturen. Dette blir imidlertid ødeleggende for den kulturelle kapitalen de er avhengige av for å fungere i arbeid eller skole» (Sandberg og Pedersen 2006: 106). Når gatekapitalen øker, blir det også vanskeligere å forlate Elva. Bokas største styrke ligger i den empirinære og konkrete utviklingen av gatekapitalbegrepet.

Gatemannlighet
Det som imidlertid er et problem i mine øyne, er hvordan dette begrepet forholder seg til andre teoretiske begreper som dukker opp i boka mer sporadisk og (tilsynelatende) tilfeldig. Her tenker jeg særlig på maskulinitetsperspektivet som forfatterne forsøker å introdusere tidlig, og som deretter dukker opp en håndfull ganger med ujevne mellomrom. Forfatterne bruker den australske kjønnsforskeren R.W. Connells (2005) begrep protestmaskulinitet til å beskrive guttenes fokus på en mannlighetsform som kretser rundt vold, motstand mot skolen, kriminalitet, tilfeldige manuelle jobber og en tvungen eller forventet heteroseksualitet. Dagliglivet på Elva har preg av action, med politi, slagsmål og rusbruk, det er snakk om et sted for tøffe gutter og menn. Pengene som kommer inn brukes til iøynefallende forbruk som sender bestemte signaler til omgivelsene. Men hva er dette en protest mot i denne bestemte sammenhengen? Connells protestmaskulinitet er opprinnelig del av en teoretisk pakke som beskriver en bestemt situasjon på en bestemt tid i Australia. Her knyttes ulike maskulinitetsformer sammen og plasseres i forhold til hverandre i et hierarki som samlet sett får den konsekvensen at patriarkatet videreføres. Det går ikke tydelig frem i Gatekapital hvordan guttene på Elva forholder seg til andre former for mannlighet i Norge, hvordan hierarkiet av norske maskulinitetsformer tar seg ut og hvorfor det gir mening å si at protestmaskulinitet i en sammenheng er det samme som protestmaskulinitet i en annen. Begrepet blir stående for seg, frikoplet fra enhver teoretisk sammenheng, og mister dermed mye av sin analytiske styrke.

Dette kunne forfatterne ha rettet opp ved å kople mannlighets-/maskulinitetsperspektivet til sitt eget vellykkede gatekapitalbegrep. Men en tydelig kopling mellom Connell og Bourdieu forblir et ubrukt potensial. Hvordan forholder gatekapitalen (med tilhørende gatehabitus, begge formet av gatefeltets gatekultur) seg til den gatemannligheten Sandberg og Pedersen implisitt beskriver? Henvisningene til Connell har et vagt og utvendig preg, og knyttes ikke skikkelig til empirien. Maskulinitetsperspektivet brukes mer som en kjapp illustrasjon enn som et (potensielt) potent analytisk verktøy. Fokuset i boka på guttene som gutter får dermed et påklistret og passivt preg. Ja, guttenes gatekapital har nok, som forfatterne hevder, noe med oppfatninger av mannlighet å gjøre. Interessante spørsmål blir da når, hvordan og med hvilke konsekvenser? Dette er spørsmål som ikke besvares, selv om forfatterne i sin fremstilling sveiper innom et utvalg teorier om arbeiderklassemannlighet med utgangspunkt i andre kontekster. I fortellingen om de kontinuerlige forhandlingene om mannlighet som pågår på Elva, blir det analytiske potensialet i maskulinitetsperspektivet utnyttet bare i helt begrenset grad.

Universitetskapital
Min andre innvending mot boka er mer grunnleggende og prinsipiell. Etter å ha lest fortellingene om guttene med stor interesse, sitter jeg likevel igjen med en litt vag murring bak i hodet. Jeg leser boka som resultat av et møte mellom to ulike måter å tenke om, oppfatte og forstå seg selv og omgivelsene, som sammen har skapt en fortelling – et møte mellom guttenes gatekapital og forfatternes universitetskapital. Dette møtet mellom guttenes gatekapital og forfatternes universitetskapital, hvordan var det nå det foregikk? I boka får vi med bare svært korte og spredte unntak egentlig kun vite noe om den ene parten. Hvor ble det av forfatterne som aktive vitenskapere? Hva kjennetegner forskerblikket – øynene som ser klær som bærer preg av hiphop, gutter som fremstår som kule og attraktive og som oppfatter området rundt Elva som levende og multikulturelt? Hvem er dette vi’et som skriver at: «Her under brua, i skjul for det sure været sammen med ustabile og uberegnelige personer, ble vi minnet på at ingen egentlig kan ønske seg et slikt liv» (Sandberg og Pedersen 2006: 90)? Hva med det vi’et som mistror noen av guttene, men legger vekt på utsagnene til andre? Dette er snakk om fortolkninger, men fortolkeren er utydelig.

Lite tydelige vitensskapere blir særlig problematisk hvis leseren oppfatter at det analytiske blikket svikter. Restauranten Mecca blir for eksempel ved to anledninger i boka beskrevet på en måte som umiddelbart skurrer for meg. For Sandberg og Pedersen er det snakk om «…en restaurant med en overflod av puter, kulørte lykter og beduinertelt hengende over bordene. Tyrkisk kefte og marokkansk couscous er blant spesialitetene» (Sandberg og Pedersen 2006: 12). Mecca får dermed stå som en metafor for den vellykkede og autentiske multikulturelle miksen nederst på Grünerløkka. Jeg ville nok for egen del heller beskrevet restauranten som designet i sin helhet av den svenske kjedebutikken Indiska for å reklamere for deres «multikulturelle» klær og møbler, en familierestaurant med eget lekerom der ungene kan se tegnefilm, og med en meny som stort sett består av (rett nok ganske gode) hamburgere. I mine øyne beskrives Mecca best som en slags orientalistisk, grünerløkkafisert versjon av McDonalds. Hvilke autentiske kulturelle uttrykk settes i sving og blandes her?

Det er selvsagt ikke en stor sak at jeg har en annen oppfatning enn Sandberg og Pedersen på dette punktet. Restauranten Mecca spiller en meget liten rolle i boka. Det som er et problem, er at jeg som leser ikke har fått bedre anledning til å gjøre meg kjent med og forholde meg til forfatternes utgangspunkt og ramme for fortolkningene og beslutningene som boka bygger på. Og når jeg opplever at jeg er uenig i fortolkningene deres på ett punkt, plantes en tvil: Hva om jeg ikke hadde vært enig andre steder også? Problemet med boka er altså ikke at jeg som leser ikke blir godt nok kjent med guttene som selger hasj langs Akerselva, for det blir jeg. Problemet er at jeg etter å ha satt den på plass i bokhylla fremdeles ikke kjenner Sandberg og Pedersen.

Sandberg, Sveinung og Willy Pedersen (2006): Gatekapital. Oslo: Universitetsforlaget.

Litteratur:

Bourdieu, Pierre (1988): Homo academicus. Cambridge: Polity Press.
Bourdieu, Pierre (1995): Distinksjonen: en sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax.
Bourdieu, Pierre (1996): Symbolsk makt : artikler i utvalg. Oslo: Pax.
Bourdieu, Pierre og Loïc J. D. Wacquant (1995): Den kritiske ettertanke: grunnlag for samfunnsanalyse. Oslo: Samlaget.
Connell, R.W. (2005): Masculinities. Cambridge: Polity Press.
Sandberg, Sveinung og Willy Pedersen (2006): Gatekapital. Oslo: Universitetsforlaget.