Leder 1-05

Homofili og nestekjærlighet

Ikke overraskende har KrF-lederen Dagfinn Høybråten varslet at stridsspørsmålet om homoadopsjon er en viktig kampsak foran høstens valg. Ifølge Dagsavisen har han ca. halvparten av befolkningen i ryggen i dette spørsmålet. Homofile og lesbiske har vært brikker i politiske spill helt tilbake til 1800-tallet, i Norge og i Europa for øvrig. Uansett hvilken vei den politiske vinden har blåst, har striden blitt brukt av såvel sittende regjeringer som av opposisjonspolitikere. I Norge i dag står striden om hvorvidt homofile og lesbiske skal få adoptere barn, og om vi er verdige nok mennesker til å kunne omfattes av en ekteskapslov som gjelder for alle, enten man nå er lesbisk, homofil mann eller heterofil kvinne eller mann.

I over ti år har vi hatt en partnerskapslov som den gang var viktig å kjempe fram, men som i dag også kan ses som en aksept av at loven er lik for alle, så lenge man er heterofil. Da den norske straffelovens paragraf 213, som kriminaliserte seksuelle handlinger mellom menn, ble opphevet i 1972, satte det punktum for nærmere 100 år med kampen for avkriminalisering. Det var en stor seier for oss alle, men spesielt de mange som har stått på barrikadene i årtier og som har opplevd sjikane, trusler, vold og i verste tilfeller drap.

I 1900-tallets Europa var en av de store foregangsmennene i kampen for avkriminalisering den internasjonalt kjente tyske legen, jøden, sosialdemokraten og homsen Magnus Hirschfeld. Helt fram til Hitlers maktovertagelse i 1933 arbeidet han utrettelig med kampen mot den tyske straffelovens paragraf 175. I perioder fikk han tildels støtte fra det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) og kommunistpartiet (KPD), spesielt etter den berømte rettssaken mot Oscar Wilde i 1895 der Wilde ble dømt til to års tvangsarbeid i Reading fengsel i England for grove usedelige handlinger. På slutten av 1920-tallet viste både SPD og KPD sitt sanne janusansikt og trakk inn spørsmålet i sine angrep på nazistene, der den åpne homofile SA-lederen Ernst Röhm, Hitlers nære venn, ble brukt som eksempel på nazistenes umoral. Etter ordre fra Hitler ble Röhm drept i 1934, først og fremst fordi han var i ferd med å opparbeide seg for stor makt og dermed var en trussel mot Hitler, men også fordi hans homofile legning og åpenlyse atferd var i ferd med å bli en belastning for et parti som hadde tradisjonelle familieverdier og den heterofile kjernefamilien som en grunnsten i sin befolkningspolitikk. I de påfølgende årene ble rundt 100 000 homofile menn fra Tyskland og Østerrike arrestert, 50 000 dømt og ca. 10 000-15 000 sendt i konsentrasjonsleire som rosa trekanter. Rundt seksti prosent av fangene døde. Ved befrielsen av leirene i 1945 ble mange homofile direkte overført fra konsentrasjonsleirene til fengsler for å sone ferdig sin straff. Først i 2002 kunne overlevende søke om erstatning og fikk en uforbeholden unnskyldning fra den tyske stat. En unnskyldning som for mange kom for sent. Begrunnelsen for ikke å gi noen erstatning tidligere var nettopp den at seksuelle handlinger mellom menn var kriminalisert både før Hitler kom til makten, og at det ikke skjedde en avkriminalisering før i 1994 i Tyskland.

Kampen for retten til å adoptere barn og få gifte seg med samme lov i hånd som heterofile, kan muligens, sett i lys av denne historiske bakgrunn, ses som en liten kamp for bagateller. Det er likevel slik at disse ”bagatellene” synliggjør at homofile og lesbiske ikke er like mye verdt som heterofile mennesker i dagens norske samfunn. For homofile og lesbiske må ikke kampen for ”bagatellene” forveksles med det å nøye seg med smuler. Da homse- og lesbeaktivister demonstrerte foran domkirken under Oslo-biskopen Ole Christian Kvarmes første gudstjeneste, var Kvarme raskt ute med å invitere dem inn, om ikke inn i varmen, så inn på kirkebenken. Etter min mening burde demonstrantene blitt stående igjen utenfor. Kvarme har neppe skiftet sitt syn på homofile prester. Nøyer vi oss med smuler, er det fare for at vi blir til spurver.

Kristen-Norge bruker utrolig mye tid og krefter på å kjempe mot handlinger og en livsstil de mener er umoralsk. Et lite, uformelt søk på nettsidene til de kristenkonservative avisene Dagen og NORGE IDAG, viser at ordet homofil dukker opp i snitt i godt over 100 artikler i året, kun såvidt slått av abort. Et ord som nestekjærlighet, derimot, opptrer kun ca. ti ganger i året. Med andre ord kan man spørre seg om kampen mot homofil praksis er ti ganger viktigere enn å vise nestekjærlighet.

Når praktiserende heterofile som Høybråten og Kvarme, med sin livsstil, går til kamp for det de hevder er den eneste rette og sanne kjærligheten mellom mennesker, utviser de en menneskeforakt som det er blitt kjempet mot i mange, mange år.

Dagsavisens Hege Ulstein har skrevet at hun bruker det hun kaller for ”negerargumentet” når hun er i diskusjoner om homofil adopsjon. Dersom man bruker ”negerargumentet”, og bytter ut ordet ”homofil” med ”neger” i diskusjonene, får kan hende også folk som kaller seg åpne og tolerante, men som likevel går imot homoadopsjon ”av hensyn til barna”, en innsikt i sine fordommer overfor medmennesker.

Kristin Hobson