Leder 2/3-05

Forskningens vilkår

Så nærmer årets siste søknadsfrist seg endelig. I hvert fall hva angår de større pottene innen forskning. Når jeg tenker tilbake på året som snart har gått, slår det meg at jeg snart bare har et par timers søvn å se fram til hver natt, om jeg både skal fortsette å søke og fortsette å rapportere bruken av de midlene som er tildelt fra tidligere søknader. I hvert fall dersom jeg skal få gjort no produktiv forskning i det hele tatt. Jeg vet at dette er et stigende og for mange forskere et helt akutt problem. Hvordan har det kommet så langt? Personlig kan en kanskje si at en som vil seg selv så vondt må ha rikelig med masochisitiske trekk. Og jeg får stadig mer tvil om en annen og mer rasjonell verden er mulig. Utviklingen de seinere årene, slik jeg ser det, har entydig har gått i feil retning: Antall papirryttere i mellomsjiktet øker usvikelig sikkert, antall produksjonsindikatorer øker, behovet for «tellekanter» som rytterne kan forholde seg til i bevilgningssammenheng øker (de kan i hvert fall ikke forholde seg til det faglige innholdet som produseres), antallet mindre pengepotter som ulike småkonger kan fordele øker, og antallet eksterne komitéer som skal vurdere produksjonen øker. Ikke nok med det: Jeg bidrar til og med selv, ved å hjelpe til med å legge til rette for digitaliserte løsninger for å måle antallet publikasjoner. Så lang har det gått i disiplineringen av meg.

Det er sikkert mange grunner til denne utviklingen, men én årsak er at behovet for midler er i skrikende utakt med tilgangen. Selv om det i faktiske kroner er slik at midlene nominelt har økt litt opp gjennom årene, har antallet forskere økt, og de aller fleste er både gode og velkvalifiserte. Nå er det slik at bare mellom fem og ti prosent av søknadene i Forskningsrådet oppnår bevilgninger. Det sier seg selv at det fører til at utrolige mengder med arbeidskraft og kunnskap dermed produseres for skrivebordsskuffen. Med vedlegg er en søknad på omlag 20 sider. Der er hvert ord veiet på gullvekt, og ingen anstrengelser er skydd for å maksimere gjennomslaget. Jeg har ikke gjennomført noen forskning på dette (noen burde gjøre de om det fantes penger), men jeg er helt sikker på at antallet faglige moteord er svært høyt. Innen mitt felt står «systems biology og integrative biology» høyt i kurs. På mange måter nok et eksempel på små drypp av disiplinering mot konformitet.

Nå skal norsk forskning internasjonaliseres. I dette ligger det en oppfordring til å søke både EU-midler og midler i USA. Er man god nok, er det ingen hindring for å få amerikanske midler at man opererer i Norge. Jeg har deltatt i noen slike søknader, og det som slår meg er at ofte er meningsløsheten enda større enn i Norge. De minste søknadene er på mellom femti og hundre sider, og består av enorme mengder av honnørord. De som til slutt får, er de samme få prosentene av det som oppfattes som eliteforskergrupper. De oppfattes som det, fordi de publiserer i de beste tidsskriftene. Men ingen spør hvor mange forskere som inngår i forskningsgruppen, og ingen spør hvor mye kvalitet som kommer ut av hver tildelt krone. Utfordringen i kampen om internasjonale forskningskroner er uansett å komme inn i de alliansene av forskningsgrupper som har de største gruppene med seg. De minste alliansene består av et titall søkere, og de største består av opp mot hundre. Det sier seg selv at det hverken er mulig å få oversikt over slike grupper, hverken forskningsmessig eller på det personlige plan. Spør du meg, er det tvilsomt om innsatsen er verdt det også, siden utbyttet til den enkelte forskningsgruppe innen alliansen ofte er magert, selv om søknaden mot alle odds innvilges.

På møter i suksessrike allianser er det avsatt penger til at alle samles til bedre sosiale middager. Her går diskusjonen om forskningens kår ofte. Forrige gang jeg var tilstede på en slik, kom det opp at Danmark har satt seg som mål å komme opp på OECD-målet om å nå 3 prosent av BNP innen år 2010. Våre danske kolleger konstaterte da tørt at det var jo i forkant vanskelig å bestride at det er et reelt mål. Men når midlene er planlagt å ligge uforandret på dagens nivå hele perioden fram til året 2010, tyder ikke nettopp det på en sterk vilje til å gjøre et løft. Samtlige middagsdeltakere snudde seg deretter mot meg, og spurte hvorfor i all verden ikke Norge gjør et løft i forskningen nå, siden Norge har helt unike historiske forutsetninger økonomisk. For ikke å bli svar skyldig kom jeg med min hypotese: «Foppal»-kulturen i Norge dominerer. Signaler om at kunnskap verdsettes blir svakere og svakere, i takt med kommersialisering av kunnskapsinstitusjoner, svekking av den akademiske status i samfunnet, fulltidsstudentens avskaffelse og generelt stigende orwellsk nytale om nedskjæringer. Et konkret eksempel er innen kreftforskning. Årets tildeling av midler fra Den Norske Kreftforening er liten. Utrolig nok fordi det pågår kamp om inntekter fra spilleautomater. Ikke nok med at frivillige midler driver mye av kreftforskningen som staten burde ta på seg, men selv dette gjøres politisk konjunkturbestemt. Forstemmende er her et mildt ord.

Kan utviklingen snus? Jeg tviler sterkt. Akademikere har vel historisk sett ikke tilhørt de kjempende klasser. Men på den annen side: I hvert fall synes et lite solgløtt i de nyss avholdte avsteminger om nye universitetsrektorer, som defineres som systemkritiske. Men for å endre utviklingen kreves mye motstrøms virksomhet, både mot de interne papirryttere og ikke minst mot de eksterne. Parolen som tidligere er resit på lederplass i Materialisten om å nedlegge Norges Forskningsråd burde fortsatt være aktuell, som et første tiltak i det som må bli en lang og seig prosess.
Jeg gleder meg til i kveld, etter midnatt en gang, for da kan jeg igjen sette meg ned for å skrive på en vitenskapelig artikkel i ro og fred...

Eivind Hovig