Leder 4-05

Stadig lengre fra elfenbenstårnet

Nylig ble et mulig tilfelle av forskningssvindel avdekket ved Radiumhospitalet. Dette har resultert i mye medieomtale, som i det vesentligste har vært nøktern og god, også vedrørende motivene denne forskeren kan ha hatt. Det har vært antydet at det dreier seg om ære og berømmelse. Det som er sikkert, er at de artiklene som er angitt å være feilaktige, er publisert i ledende tidsskrifter, der få norske forskere publiserer grunnet så høye krav. Har man først fått artikler inn i disse høythengende tidsskriftene, er på mange måter lykken gjort. Slik publisering gir umiddelbart bedre tilgang til forskningskroner. En kan mene at dette per definisjon bare bør være rett og rimelig: Når en først sitter i det hvite og trivelige elfenbenstårnet og arbeider for å kaste mer lys over forskningens temaer, bør jo de som finner det sterkeste lyset honoreres best? Men er det så enkelt?

Hva avgjør så hvilket tidsskrift som tilhører de aller beste? Se, det er høyst uklart. For det første finnes det målinger av siteringer, dvs. hvor mange ganger noen oppgir at de har hatt nytte av en aktuell artikkel. Dette kan måles og veies. Men det vanlige er å gjøre det gjennom å ta gjennomsnittet av siteringer for alle artiklene i et tidsskrift for ett år. Som jo betyr at ingen nødvendigvis verken behøver å ha lest eller brukt en aktuell artikkel som gir høy status. Nye elektroniske verktøy gir nye muligheter til mer presis måling og veiing av hver enkelt artikkel. Men foreløpig brukes ingen av disse metodene, som også har sine svakheter. Et annet forhold som også er svært viktig, er at ulike fagfelt har ulik publiseringshyppighet. Siden Newtons mekanikk ikke akkurat er et fagfelt i rivende utvikling, er det få nye artikler. I andre fagfelt er det helt motsatt, slik som i medisin og cellebiologi. Der publiseres det enormt mange artikler, og de siterer hverandre hele tida. Dette er også en hovedgrunn til at tidsskrifter innen denne typen fagfelt får relativt mye større prestisje, det vil si at det ikke nødvendigvis sier så mye om det faglige innholdet i den enkelte artikkel i det hele tatt. I virkeligheten finnes det ikke noe godt substitutt for å lese den enkelte artikkel, og selv bedømme kvaliteten på arbeidene. Men det kan jo ikke byråkrater som skal måle «produksjon» gjøre. Derfor blir siteringsbasert rangering i praksis stadig viktigere. Men er det slik at om man laget en virkelig god artikkel, så kommer den inn i de beste tidsskriftene? Nei, fordi dette er helt avhengig av de forskjellige redaksjonene, som har prioriteringer i tillegg til faglig kvalitet. Blant annet vurderer de nyhetsverdi, om den stemmer med tidsskriftets profil, om den inneholder moteriktige temaer osv. Det innebærer til og med at noen artikler kan få særbehandling i redaksjonene, slik at de redaksjonelle vurderinger innfris. Ikke akkurat elfenbenstårn, dette.

Et annet problem er at det ikke finnes noen instrumenter for å måle antallet tildelte forskningskroner som ligger bak hver artikkel. Ingen spør hvor mange forsker- og tekniker-årsverk som ligger bak, heller. I dette ligger det innbakt at de største forskningsgruppene blir større og at de mindre blir enda mindre, siden det bare er artiklene som teller. Et annet aspekt er at det er en tendens til at mange føres opp som medforfattere, fordi de alle kan benytte den samme artikkelen som basis for søknad om midler. Når det er slik at langt under ti prosent av alle søknader til Norges Forskningsråd innfris, sier det seg selv at de fleste muligheter må tas i bruk. Og ikke desto mindre når alle ulike instanser som bevilger penger benytter de samme «kvalitetskriterier» for tildeling (som innebærer at de samme få forskningsgruppene får det aller meste av pengene). Når tilstanden er slik, hjelper det lite å sitte i sitt elfenbenstårn og kreve holdningsendring for publiseringspraksis og tro det skal komme til å skje.

Før det mulige jukset ble kjent, ble det bredt publisert at forskeren på Radiumhospitalet fikk 70 millioner fra amerikanske helsemyndigheter for å forske. Men i virkeligheten synes det nå som om summen var mellom 1 og 2 millioner kroner, og da som underleverandør i et stort amerikansk forskningskonsortium. Men denne mye mindre og korrekte summen var det ingen norske medier som rapporterte før det mulige jukset kom for dagen. Hvor var den kritiske presse? Nyheten om de 70 millionene fungerte i hvert fall innvortes på nasjonalt plan til å gi stort ry, og dermed også lettere tilgang til innflytelse i forsknings-Norge. For det er heller ingen hemmelighet at forskningsnettverk er svært viktige. Faktisk så viktige at de kan måles for eksempel i hvem som siterer hverandre.

Uansett hvilket utfall den aktuelle saken får når den pågående granskingen er avsluttet, er det klart at forsknings-Norge er skadet. Ikke så mye forsknings-Norges rykte, men dets videre finansiering og grad av byråkrati. For nye, og etter mitt syn fullstendig meningsløse, kontrollinstanser og rutiner vil forringe forskningshverdagen, og pengene til dette vil jo tas fra de allerede alt for knappe forskningsmidlene. Samtidig som en uansett vil måtte forutsette en viss grad av tillit. For det er faktisk slik at mange resultater innen for eksempel molekylærbiologisk forskning ikke så lett kan la seg etterprøve uten flerårige studier. Det vil ingen kontrollinstans kunne endre på.

Hvor jeg vil med dette? Bare peke på at utviklingen går i feil retning: Bort fra humboldtske idealer, bort fra original forskning, bort fra alt som ikke lar seg umiddelbart måle. Men også i stadig stigende grad går utviklingen mot entreprenørskap, nytale og strategiske konsortier basert på moteriktige «konsepter». Mot ibenholt.

Eivind Hovig