Leder 1-06

Krigsretorikk og aggressive selvmord

I den internasjonale krigen mot terror har terroristene (vestens onde motstandere) gått til nye ytterligheter, skal man tro amerikanske forsvarsmyndigheter. Etter at tre av de omkring 460 såkalte «ulovlige fiendtlige stridende» som for tiden holdes uten lov og dom på den amerikanske Guantánamo Bay-basen på Cuba klarte å henge seg i lakener og dynetrekk, på tross av døgnbemannet overvåking og soningsforhold totalt strippet for privatliv, uttalte basens øverstkommanderende, kontreadmiral Harry Harris, at fienden totalt mangler respekt for menneskeliv, eget og andres, og at det å henge seg i sengetøy ikke må forstås som en desperat handling, men snarere som et eksempel på asymmetrisk krigføring, alt ifølge Reuters.

«Asymmetrisk krigføring» er et begrep som betegner en situasjon der parter med svært ulikt utgangspunkt i forhold til ressurser, taktisk/strategisk posisjon og militær slagkraft er i strid med hverandre. Den sterkeste parten kriger gjerne på tradisjonelle (ærlige og redelige) måter, mens den svakeste parten, i kraft av sin svake posisjon, må ta til takke med mer ukonvensjonelle (uærlige og svikefulle) virkemidler. Når en som er mye større og flinkere til å slåss utfordrer en som er mindre, svakere og mer keitete, kalles det gjerne i barnehagetermer feigt fordi det utfordrer treåringenes rettferdighetssans. Asymmetrisk krigføring høres unektelig bedre ut enn feig krigføring, og dette begrepet skriver seg inn i et større legitimerende retorikkbyggverk som gjør det mulig å fortsette en krig som føres med virkemidler som fordømmes av større og større deler av det internasjonale samfunnet. Også begrepet «ulovlig fiendtlig stridende» er et slikt legitimerende begrep — «unlawful enemy combatant» er en konstruksjon amerikanske myndigheter bruker for å bygge opp under sin krig mot terror uten samtidig å gi fangene på Guantánamo krigsfangestatus («Prisoner of war»), noe som hadde gitt dem en helt annen posisjon i forhold til krigens folkerett. Som medlemmer av denne tvilsomme nyskapningen, mister de aggressive selvmorderne på Cuba dermed både privilegiene Genèvekonvensjonene sikrer krigsfanger, og rettsikkerhetsgarantiene som gjelder i rettsstatens kamp mot kriminalitet. Hva målet med den asymmetriske krigføringshandlingen til de ulovlige fiendtlige stridende i dette tilfellet skulle være, virker noe uklart. Det må formodentlig være Guantánamo-basens gode rykte som skal ødelegges?

Med Jens Bjørneboes dikt «Manila-sangen» vil jeg på vegne av Materialistenredaksjonen trøste admiral Harris som sikkert skulle ønske at hans tilmålte femten minutter ble brukt til noe annet. At hans slue og uberegnelige fiender tar alle midler i bruk, kan vel neppe overraske noen, og resultatet av det hele blir vel sannsynligvis først og fremst at fangene på Guantánamo i fremtiden må klare seg uten sengetøy. Stå på, Harris, det kunne vært verre. De jævlene kunne ha fått tak i noen meter tau.

Manila-sangen

Det er et disiplinbrudd
Og nå må det snart ta slutt:
At folk kan gjøre sånne ting,
Skjønt det er strengt forbudt

Man kan’ke si det bedre enn
Som direktøren sa:
«Problemet er, hvor gutten har
Fått hampetauet fra!»

Betjenten sa: «Å henge seg
Er tillatt for en fange.
Men henge seg i hampetau
Er brudd på reglementet.»

Og doktor’n sa: «Manila-tau
Er helt asosialt!!
Hos oss er livremmer og slips
Og lakener normalt.»

Og presten sa: «Min Gud, min Gud!
Ta vare på hans sjel!
Stå opp og ta ditt tau og gå!»
Men han var hengt i hjel.

Thomas Strand