Leder 4-06

Måling av forskningskvalitet

Forskning er i sin natur produksjon av ny kunnskap for menneskeheten. Og menneskeheten er definitivt internasjonal. Slik sett kan en si at all kunnskap er internasjonal. Da kan en jo også hevde at kvantitet og kvalitet hos den enkelte forsker bør evalueres i et internasjonalt perspektiv. Gammelmodige, ikke-byråkratiske røster vil hevde at enhver evaluering av forskerens kvalitet bør vurderes ved å lese det vedkommende faktisk har produsert, for slik å gjøre seg opp en mening om hvilken betydning produksjonen har, sett i forhold til forskningsfrontens utvikling. Og det er jeg helt enig i. Men slike synspunkter overkjøres i kravet om effektive byråkratiske produksjonsindikatorer som er egnet for søknadsevaluering og stillingsansettelser. Stadige nye måleindikatorer kommer til. Det nyeste tilskuddet til slike er den såkalte Hirsch-indeks, som måler hvor mange publikasjoner som siteres av fagfeller, vurdert mot antall publikasjoner vedkommende har produsert. Dette tallet avgjør da på enkelt vis om jeg er i Nobelpris-klasse eller pratmaker. Mitt tall er per dato 22. Dette kan fastslås uten å vite engang noe om hvilket fagfelt jeg befinner meg på. Mine siteringstall, gitt at de er gode, vil med et slikt system i stigende grad bidra til å finansiere min institusjon, og til å hjelpe meg i den stadig mer håpløse kampen for forskningsmidler til stadig flere små potter med stadig flere komiteer som alle har til felles at de ser på målingstall heller enn innholdet i min tidligere forskning. Det blir jo for tidkrevende.

Men hva er det som går tapt ved blårussens krav til innfallsvinkel? Jeg tror det kan være mye, også mye som ikke i sin fulle bredde kan overskues før systemets tvang har virket en lengre periode.

La meg illustrere uønskete bivirkninger av troen på internasjonal konkurransedyktighet som eneste farbare vei med et eksempel fra min verden, genetikk og molekylærbiologi. Mange hevder at Norge har et stort fortrinn i den internasjonale konkurransen som bør utnyttes, ved at populasjonen er homogen, og at helsevesenet har mange systemer som andre land ikke har. Eksempelvis er personnummeret svært verdifullt. Ved å kombinere den homogene populasjonen med det gode helsevesenet hevdes det at man har en unik mulighet til å kartlegge arvelige forhold som kan ha internasjonal betydning. Det var dette som var utgangspunktet for dannelsen av det islandske selskapet DeCode, som fikk eksklusiv tilgang til å undersøke befolkningen på der. Og rett nok kom det mye kunnskap fra aktiviteten på Island, men etterhvert har det vist seg at befolkningen ikke er homogen allikevel. Og det gjelder også i Norge. Det viser seg tvert i mot at befolkningen i Norge er svært lagdelt, gjennom lokal befolkningsutvikling i ulike geografiske regioner som ikke parret seg fritt geografisk. En konsekvens av dette er for eksempel at man kan følge folkeforflytninger langsetter Norge gjennom å følge ulike genetiske markører helt tilbake til Svartedauen. Dette er mulig siden de flyttet så lite på seg. Det viktige poenget er imidlertid at den norske befolkningen genetisk er unikt norsk, med spesielle mutasjoner som mest finns i Norge og nesten ingen andre steder, og med frekvenser av genvarianter som er annerledes enn for andre befolkningsgrupper. Det som også er klart, er at kunnskap om denne norske gensammensetningen kan ha betydning for valg av ulike medisinske behandlingsregimer. Et slikt eksempel er forekomsten av mutasjoner som disponerer for arvelig brystkreft, som er meget høy i Norge. Dette er derfor kunnskap som er av stor interesse her til lands, men av marginal interesse i internasjonale tidsskrifter. Tilsvarende gir det liten uttelling å bygge seg opp en kunnskapsdatabase om norske genvariantsekvenser, fordi dette ikke representerer noen publiseringsverdig kunnskap på kort sikt. Det er da heller ikke gjort, selv om alle innser at dette er et helt nødvendig middel for effektivt å kunne kartlegge gener som innvirker på mange av de store folkesykdommene. Derfor er det også stor grunn til å tro at biobankene heller ikke vil gi så mange store internasjonale publikasjoner. Kunnskapen blir for spesifikt norsk.

På dette området, som også mange andre med primært lokal forankring, kan derfor kravet om internasjonale publikasjoner bli en hemsko for tilegnelsen av kunnskap som vil kunne komme mange i Norge til gode.

Slik sett kan en si at kravet til vitenskapelig produksjon kan stride mot forbedring av folkehelsa, selv om forskningen i sin natur er internasjonal. Men byråkratiet er både nasjonalt og internasjonalt, og også lite fleksibelt og opptatt av forskningens natur.

Eivind Hovig