|
Leder 4-07Et dansk paradoksDet siste året har det vært mange oppslag i norsk presse om kamp mellom ungdom og politi i København. Det har vært krigslignende reportasjer som har fått nordmenn til å undre seg over hva som egentlig foregår i det «deilige Danmark». Ungdommene kjemper en kamp for retten til å ha en tilhørighet, og denne kampen har ikke alltid likeverdige kampmidler for kampens deltakere. Ungdommenes motmakt er møtt med rå politimakt av en politistyrke som har øvet seg i beredskap over lang tid, og som attpåtil har prøvd ut sine metoder og strategier på en annen gruppe av befolkningen gjennom mange år. I mer enn 18 år har politiet i København ført sin seige kamp mot stoffhandel og stoffbruk i bydelen Vesterbro. Et av virkemidlene i de mange årene er forbudsoner. Forbudsoner er egne soner i det sentrale Vesterbro hvor stoffbrukere kan bøtelegges bare ved å oppholde seg der. En av forbudsonene er lagt der den sentrale sprøyteutdelingen fra kommunen er plassert. Forbudsonene har ikke ført til noen forbedring av forholdene på Vesterbro. Stoffbrukernes levekår er forverret, salget av stoff er mer utbredt og billigere enn noen gang. Siden januar i år har politiet overført den narkotikapolitiske tankegangen og de lite vellykkede aksjonsformene i innsatsen fra Vesterbro, til bydelen Nørrebro. Her er det konflikter overfor innvandrerungdommer som skal løses med overført erfaring fra Vesterbro. Det ble, etter tydelig oppskrift fra forbudsonene, opprettet det politiet betegnet som visitasjonssone på Nørrebro. Betydningen av denne sonen er at politiet kan ransake hvem som helst for besittelse av våpen, uten å ha noen konkret mistanke. Til hjelp fikk bydelspolitiet med seg hundepatruljen og beredskapsavdelingen, begge deler er mye brukt i innsatsen mot opptøyer og i narkotikainnsatsen. Det tok ikke lang tid før politiet viste frem metoder som de i årevis har brukt mot stoffbrukere, f. eks. ransaking på åpen gate hvor den ransakede må kle av seg klærne i full offentlighet. I følge den danske avisen Politiken har politiet i de siste 4 ukene ransaket 235 ungdommer på Nørrebro uten å finne ett eneste våpen. Ikke så mye som en eneste liten speiderkniv ble ristet ut av folks lommer. Den manglende fangsten oppsummerer politiet og enkelte politikere i Danmark som et tegn på visitasjonssonenes store suksess, og et utmerket politiarbeid. Tanken om at muligvis er det slik at de fleste ungdommene på Nørrebro ikke bærer våpen, synes ikke å være oppe til debatt. Ungdommene på Nørrebro har svart med innlegg i avisene, de beskriver politiets framferd som: «brutale, racistiske og fuldstendig uacceptabel krænkende» (Politken 19.02.08). Statsministeren og politidirektøren har funnet det nødvendig å gå ut og si at selvsagt skal politiet oppføre seg ordentlig når de visiterer de unge.
Fremgangsmåtene politiet har brukt har vært helt naturlige metoder for politiet i narkotikabekjempelsen, aldri har noen av de utslåtte stoffbrukerne klaget på politiets metode. Og fra politisk hold har det vært en stilltiende aksept. Derfor har slike metoder fått utvikle seg over flere år, med det resultatet at det til sist fremstår som alminnelige politimetoder i møtet med den mistenkte. Eller som på Nørrebro, hvor den ransakede ikke engang har status som mistenkt, blir dette metoder i møte med den alminnelige borger. Det nye danske honnørordet fra regjeringspartiene er null-toleranse, som skal signalisere politisk besluttsomhet og handlekraft overfor «de andre». De som har annen hudfarge, er muslimer, er unge, er fattige, ikke drikker passe mengder med alkohol, røyker hasj, røyker sigaretter, bærer kniv, taler dårlig dansk eller på annen måte ikke passer i det såkalte «danske» – hva nå det er. Til tross for at jeg har bodd i Danmark i snart 10 år, har jeg ennå ikke forstått hva dette særlige «danske» er, men jeg har lært at noe av det verste man kan si til en danske er at han er intolerant. Om forståelsen er at intoleranse er et fy-ord og null-toleranse er et honnørord, så skal kanskje nettopp dette paradokset være det særlige «danske»? Evy Frantzsen |