Leder 1-11

På ettermiddagen tirsdag 15. februar i år går politiet til aksjon mot rusmiljøet utenfor Oslo Sentralstasjon. Politiet er mannsterke, men vil ikke oppgi til pressen hvor mange politifolk som er med på aksjonen. Et politihelikopter svever over sentralstasjonen mens aksjonen pågår, som for å understreke trusselen de som skal tas utgjør. Hvem er det som skal tas? Er det de slitne rusbrukerne med knekk i knærne som samler seg hutrende i vinterkulden for å møte noen kjente og få høre siste nytt, eller for å kjøpe narkotikaen de trenger? Er det de Stoltenbergutvalget omtaler som syke mennesker som trenger hjelp og ikke primært straff? Denne gangen er det ikke det. Denne gangen, som det siste halvannet året, er politiet ute etter noen andre. Politiet er ute etter de kyniske selgerne, de som kan knyttes opp mot organisert kriminalitet, menneskehandel og sågar terrorisme, skal vi tro pressens omtale av disse personene. Det er utlendingene, asylsøkerne og de papirløse, som selger narkotika i rusmiljøet, som er siktemålet. 22 personer ble pågrepet i aksjonen. De ble siktet for salg av narkotika og brudd på utlendingsloven, små kvanta av heroin, amfetamin og hasj ble beslaglagt. Politiets innsats mot denne gruppen startet våren 2009 i samarbeid med Utlendingsdirektoratet og pågår fremdeles.

To av artiklene i dette nummeret av Materialisten omhandler konsekvenser av den restriktive norske narkotikapolitikken, konsekvenser i form av overdosedød (Papendorf) og sosial og fysisk utstøting fra offent- ligheten (Nafstad). En oppmykning av narkotikapolitikken er påkrevet for å få bukt med disse konsekvensene. Med Stoltenbergutvalgets rapport er diskusjonen i gang, hva resultatet blir er fremdeles uklart. Men noe er alle- rede endret; omtalen og synet på marginaliserte brukere ser ut til å være inne i et paradigmeskifte, fra et kriminalitetsbilde til et sykdomsbilde. Et viktig spørsmål angående denne endringen er hvilke konsekvenser sykeliggjøringen har for de involverte i det fokus endres fra én institusjon til en annen. Et like viktig spørsmål er hva som skjer med restkategorien, dem politiet rettet sin innsats mot, de som trekkes ut i ytterligheten av den kriminelle diskursen – kyniske organiserte narkotikaselgere. Det ser ut til å skje en polarisering av de ulike gruppene i de åpne rusmiljøene. Noen skal disiplineres gjennom helsevesenet, men de andre skal støtes ut ved hjelp av fengsel og utsending.

I artikkelen ”Spådomskunst i tvangens tjeneste” i dette nummeret, tar Haugerud opp et sentralt rettssikkerhetsaspekt – hvor langt rekker retts- sikkerheten. Stopper den i det en person er innenfor fengselets murer? Han peker på at farlighetsprediksjon og risikovurdering innebærer en slik stans, og har blitt til et system av uforutsigbarhet og mangel på nettopp rettsikkerhet. Hvilken type soning en fange får, åpen, halvåpen eller lukket, er essensielt for fangens soningsforhold og straffens strenghet. Men dette er avgjørelser som er tatt ut av hendene til rettsapparatet, og beror heller på kriminalomsorgens skjønnsmessige avgjørelser. Diskusjonen om hvorvidt vi skal ha egne fengsler for utlendinger eller ikke, er i gang i regjeringskontorene, og Juss-Buss har allerede påpekt at utenlandske fanger soner langt hardere enn norske, med mangel på tolk og tilbud som de andre fangene får, som undervisning. Det behandles for tiden et lovforslag som skal gjøre det lettere å fengsle papirløse i opptil 18 måneder for mistanke om forsøk på unndragelse av utsending eller mindre lovbrudd. Beviskravet for fengsling ønskes satt ned til ”grunn til å anta”, fra tidligere ”skjellig grunn til mistanke” eller “mest sannsynlig”. Polarisering og forskjellsbehandling følger utlendingene fra rusmiljøet på gata, via rettsapparatet og inn i fengslene.

Det er ikke bare i politiinnsatsen, rettsapparatet og i fengslene den- ne polariseringen finner sted, foruten i politikken finnes den svært så tydelig i media. I forbindelse med mitt eget pågående doktorgradsarbeid har jeg gjennomgått avisartikler fra 2010 som omhandler utenlandske statsborgere i rusmiljøet. Der viser det seg at media i aller høyeste grad er med på å legge grunnlag for en oppfatning av papirløse, mange av dem absolutt nederst på alle sosiale rangstiger i Europa, som de kyniske, organiserte kriminelle som danner grunnlaget for politiets aksjoner. Presseetikk er et tema som tas opp i dette nummeret av Materialisten (Brurås). Pressens store potensial for samfunnspåvirkning, samtidig som markedshensyn ofte er et styrende prinsipp for innholdet, gjør at etisk ansvar vanskelig kan bli diskutert for mye.

Sosiologen Stanley Cohen er kritisk overfor alternativ til straff. Skal det være et ekte alternativ, må lovovertrederen fjernes helt fra straffesys- temet, mener han. Ekte alternativer skal bidra til en samlet nedbygging av straffeapparatet. Mange av alternativene som Justisminister Knut Storberget lanserte i en stortingsmelding (St.meld. nr. 37 (2007-2008)) om straff som virker i 2008 var ikke ekte, skal vi følge Cohen. Det var alternativer som fremdeles holder lovovertrederen innenfor straffeapparatet, og kan- skje bidrar til en samlet økning i straffemengden, heller enn en nedgang. I Pabsdorffs artikkel i dette nummeret av Materialisten diskuteres et ekte alternativ – konfliktrådsordningen. Pabsdorff har også nylig gitt ut boken: ”Rom for dialog” som tar for seg idégrunnlaget til, og ulike varianter av utenomrettslig konfliktløsning. Den er verdt å få med seg. Stoltenbergutvalget lanserer modeller som kan bli ekte alternativer til straff overfor rusbrukere. De vil at Norge skal følge Portugal-modellen, med tverrfaglige nemnder som skal vurdere tiltak for de som blir pågrepet for bruk og besittelse av narkotika. Utfordringen her blir å få både nemndene og tiltakene ut av straf- feapparatet. Men likevel er det noen momenter som gjør dette alternativet rimelig fåfengt. Kjøp og salg skal fremdeles straffes. Bruk og besittelse fordrer gjerne kjøp, og som kjent er det svært vanlig at marginaliserte brukere selger narkotika for å finansiere eget bruk. Papirløse selgere, marginali- serte på grunn av eget bruk eller sin rettighetsløse posisjon, blir om mulig enda tydeligere plassert i den kriminaliserte kategorien, og sitter igjen som den store stygge ulven i sin trøstesløse situasjon.

Ida Nafstad