Leder 3/4-11

Stor skam

Å leve et alminnelig og enkelt liv. Slik formulerer Mohamed Ganam sitt nyttårsønske i et intervju i Klassekampen på den nest siste dagen i 2011. Mohamed er født i Gaza og en av de vel tretti statsløse palestinerne som har bodd i en teltleir utenfor Jakobs kirke i Oslo siden slutten av mai i år.

Hva hindrer Mohamed i å leve et alminnelig og enkelt liv? Mohamed er bare en av mange millioner mennesker i verden som utsettes for en grusom flyktningpolitikk. I 2010 var det i følge tall fra FNs Høykommissær for flyktninger 43,7 millioner mennesker på flukt. Av disse var vel 27 millioner mennesker flyktninger i eget hjemland, i tillegg var det vel 15 millioner mennesker som så seg nødt til å flykte fra eget land. Det er land preget av krig og okkupasjon som topper statistikken over land mennesker flykter fra, med 4,9 millioner fra det palestinske området/Israel, Afghanistan med 3,1 millioner og Irak med 1,7 millioner flyktninger. Er dette mange flyktninger? På den ene siden er tallet det høyeste som er registrert etter årtusenskiftet. På den andre siden utgjør de som flykter fra sitt hjemland bare 0,2% av jordas befolkning, et lavt tall i en verden kjennetegnet av kriger og konflikter. Å flykte er for de aller fleste å handle i desperasjon.

Det rike Vest og Nord dumper verdens flyktninger på det fattige Sør. 27 millioner er som nevnt flyktninger i sitt eget land; de internt fordrevne. Av de vel 15 millionene som flykter fra eget land, topper Jordan statistikken over hvor mange flyktninger landet har mottatt med 2,4 millioner mennesker, deretter kommer det palestinske området med 1,9 millioner, samme antall som Pakistan. Syria har mottatt 1, 6 millioner og Iran har mottatt 1,1 millioner flyktninger. Bare vel 400 000 flyktninger kommer årlig til Europa. Av disse igjen kom 9 615 til Norge i 2010 (tallene er fra Flyktninghjelpens nettsider.)

Alle mennesker har rett til å søke asyl. Det er nedfelt både i FNs konvensjon om flyktningers stilling fra 1951 og i Den europeiske menneskerettskonvensjon fra 1953. Sentrale deler av europeisk flyktningpolitikk har til formål å undergrave denne retten. Det gjøres ved å hindre at flyktninger kommer til Europa. Slik forhindres at de overhodet får muligheten til å søke asyl. Schengen-avtalen, Dublin-konvensjonen og Frontex er instrumenter i denne politikken. Privatisering og outsourcing av kontrollen til private transportører som flyselskap, bidrar også med sitt. Dette systemet er beskrevet i detalj i rammeartiklene til Larsson og Lyden i dette nummeret. Frontex er den mektig nykommeren i kontrollsystemet. Organisasjonen startet opp i 2005 og har formelt ansvaret for sikkerheten ved EUs yttergrenser. Organisasjonens budsjett er mangedoblet på kort tid. Frontex organiserer bl.a. patruljering og overvåking av den afrikanske vestkysten og det sentrale Middelhavet. Norges grenser overvåkes i dag i Polen, Hellas, Italia og Spania.

Det monstrøse systemet gjør det stadig vanskeligere å flykte fra nød og undertrykking, mer farefulle reiseruter velges også for å unnslippe kontrollmaskinen. Stadig flere flyktninger dør på veien. I perioden 1988 – mai 2009 døde 13 500 mennesker under sine forsøk på å nå Europa. Det er beregnet at en av ti mister livet på flukt fra Nord-Afrika til Europa.

De få flyktningene som når frem til norsk jord, møtes av en norsk flyktningpolitikk med en dobbel målsetting: Få antallet som kommer hit, ned! Få deportert flest mulig! Dette er blitt de to overordnete kriteriene på flyktningpolitikkens suksess. Under den avsluttende partilederdebatten på TV før valget i 2009 skrøt statsminister Stoltenberg uhemmet av at antall ankomster til Norge var på vei nedover. Deretter avsluttet han med at "Men vi skal bli enda bedre!” og ramset opp innstramningstiltak som skulle skremme flyktninger fra å komme hit. Vi mer godtroende trodde knapt det vi hørte: Så langt er det altså kommet!

Få tiår tilbake var en flyktning en flyktning. Siden har vi fått et regime som er et lærestykke i Foucaults spiral av makt og viten. På slutten av åttitallet ble nye kategorier viktige; kvoteflyktninger eller overføringsflyktninger, asylsøkere, falske flyktninger, ekte flyktninger og flyktningliknende personer. Siden er nye distinksjoner og nye kategorier kommet til som MUFere, papirløse, ureturnerbare, ulovlige. Samtidig er det bygget opp et digert sosiomaterielt felt av institusjoner, organisasjoner, lovverk og forskrifter til å håndtere politikken med utestengning og deportasjoner.

Slik møter Mohamed Ganam siste stasjon i et globalt kontrollsystem som med nebb og klør vil hindre ham i å leve et alminnelig og enkelt liv. Politiske myndigheter i vestlige land har gjort Macbeths ord, i Edvard Hoems oversettelse, til sine: ”Det var ei tid da blodet fraus til is av skrik i natta og ei skrekkhistorie fekk håret til å reise seg og stå, som om det levde. Eg er mett på redsler, mitt slaktarsinn så van til verste gru, det skremmer ikkje meir.”

Skrekkhistorien er likevel ikke hele historien. Om livet i teltleiren sier Mohamed : ”Vi overlever på grunn av nordmenn.” Siden innvandringsstoppen i 1975 har norsk flyktningpolitikk blitt stadig mer brutal. Samtidig har lokalsamfunn, kirkesamfunn, frivillige organisasjoner, solidaritetsorganisasjoner og enkeltindivider forsøkt å reise motstand mot denne politikken, og noen seire er også vunnet.

Planen for dette dobbeltnummeret var å innlede med tre oversiktsartikler over dansk, svensk og norsk flyktningpolitikk. Av ulike grunner fikk vi ikke den danske artikkelen i havn. Vi håper en person i det stigende antallet av danske abonnenter føler seg kallet til selv å skrive eller tipse oss om mulige forfattere slik at en slik artikkel kan trykkes i et senere nummer. Redaksjonen vil gjenreise artikler om flyktningpolitikk og antirasisme som en bærebjelke i tidsskriftets innhold. Knapt noe annet område av politikken er mer egnet til fortvilelse eller raseri. Raseri og kunnskap er en god plattform for motstand mot alle som er ansvarlig for at Mohamed Ganam foreløpig ikke kan leve et alminnelig og enkelt liv.